Det tause brølet

I forbindelse med fremlegg av budsjett for kommunen vår har det vært brølt fra flere hold, og det med god grunn.

For budsjettforslaget betyr at mange i kommunen vil få dårligere tjenester og mange har grunn til å være engstelige.

Foreldre har brølt om skolene, og de ble hørt. Det brøles om akuttberedskapen i Fusa og det vil kanskje også bli hørt. Det brøles om omsorgsboliger og vi håper og det og blir hørt.

For det er viktige tjenester alt, selv om ikke alt er lovpålagt. Vi er en delt kommune, det må også gjenspeile tjenestene våre, vi må sørge for at vi har god eldreomsorg både nå og for fremtiden, og ingenting er vel viktigere enn våre barn.

Men faren er at man skyver utgiftskuttene lengre og lengre ned på popularitetsskalaen.

For hvem skal brøle for de som selv ikke brøler og kanskje ikke har noen som kan brøle for seg?

De svakeste i samfunnet vårt, de som har varige nedsatte funksjonsevner, de som er avhengige av tjenester hele livet, ikke bare i en akuttsituasjon, ikke bare når de er barn og ikke bare når de blir eldre.

Hvem brøler for dem og for deres pårørende som allerede har brølt seg hese i årevis for å få sårt tiltrengte, lovpålagte tjenester?

Pårørende som er utslitte av brølingen, som blir syke selv av det de står i.

Hvem brøler for dem?

Disse brukerne kan ikke mobilisere horder for å belyse sin sak. Fordi hver enkelt sak er sårbar og det innebærer eksponering av sensitive opplysninger egner det seg ofte ikke i mediene, og det bør jo heller ikke være nødvendig.

Denne gruppen er ressurskrevende og samtidig lite synlig.

Det gjør det enkelt for politikerne å redusere i budsjettet nettopp her. Man må ikke havne der at denne gruppen skal betale prisen for at de som brøler høyt skal bli hørt. Eller for manglende inntekter.

Vi ser behovene, vi støtter brølene for skole, for hjemmetjenester, for eldreomsorg og for akuttberedskap på Fusa siden.

Også barn med nedsatte funksjonsevner trenger gode skoletjenester, gode lokalmiljø og nærskoler, og alle trenger gode helsetjenester og god akuttberedskap. På begge sider av fjorden.

Men mennesker med nedsatt funksjonsevne trenger også god tilrettelegging i hverdagen.

Pårørende trenger gode avlastningstjenester for å kunne stå i krevende omsorgssituasjoner over tid.

Voksne med behov for tilrettelagte tjenester må få ivaretatt sine basisbehov, men også tjenester som sikrer at de har et godt og meningsfullt innhold i hverdagen. Det har de krav på.

Endringer i struktur og organisering og utskifting av personale må unngås da brukerne er svært avhengige av stabilitet.

Det er krevende å få på plass gode tjenester som fungerer, så man må sørge for å beholde dem som gjør det. Det er god økonomi for kommunen å jobbe langsiktig med denne gruppen for å løfte dem på selvstendighetsstigen.

Da må man ha trygghet og stabilitet i omsorgen og kapasitet til å jobbe målrettet og til å gjøre tilpassinger etter behov.

For få ressurser vil kunne medføre en situasjon hvor man driver «brannslukking» og eskalere omsorgsbehovet. Det vil raskt bli mer ressurs- og kostnadskrevende for kommunen.

Denne gruppen har allerede tatt en del av regningen også gjennom økt husleie. For enkelte var økningen i inneværende år på flere tusen kroner i måneden fordi kommunen økte husleien på kommunale boliger, og ytterligere økning ligger inne i kommunebudsjettet.

Hvor skal denne brukergruppen ta pengene fra? Og hvor skal de gå for å brøle? Hvem brøler med dem?

Dette er sårbare mennesker som ikke har fast eiendom og som ikke selv kan påvirke sin inntekt. De må bære flere tusen ekstra i måneden for at andre i kommunen skal slippe å betale et par hundrelapper.

Det er mennesker som allerede lever på et minimum, som er avhengig av hjelp til mye og som ofte har et begrenset sosialt liv som blir ytterligere begrenset av dårlig økonomi.

De kan ikke flytte et annet sted dersom husleien blir for høy. De leve på nåde i differansen mellom det staten fastsetter at de skal ha i inntekt og det kommunen bestemmer at de skal ha i boutgifter.

Den differansen er nå så liten at de knapt har til det mest nødvendige. Det er disse det kan se ut som man velger å sende regningen til.

Er det slik kommunen ønsker å fremstå? Er dette en kommune som kan si at det er plass til alle? Eller er det på tide å fremme et aldri så lite brøl også for denne gruppen?

Den sterkes rett er en tilstand der det er opp til hver enkelt å ivareta seg selv, der samfunnet ikke verner om de «svake». Er det den veien vi skal gå i vår kommune?

Tilbake til en naturtilstand der kun de sterkestes brøl blir hørt? Vi håper ikke det. Hvis Bjørnafjorden kommune har som mål å være en kommune for alle, så må de svakeste skjermes!

Det burde ikke være nødvendig å brøle, men vi er redd for at de som ikke brøler havner sist i køen. Derfor føler vi behov for å brøle også for disse tjenestene.

Ta vare på alle innbyggerne våre. Vær et samfunn for alle!

Norsk Forbund for Utviklingshemmede

Norges Handikapforbund 

ADHD Norge Bjørnafjorden lokallag