Sjøbøen - idyll eller plage, privat eller offentlig?
Lesarinnlegg: Vi håpet på at de fleste voksne mennesker ser at dette ikke er et offentlig sted. Hvor feil kan man ta!
Vi er så heldige at vi har et flott sted her vi bor på Sjøbø, Lysekloster. Stedet langs Pøylo er idyllisk og de siste månedene har flere store flotte svaner beitet på vår innmark og har i tillegg fått følge av 3 par grågås og 6 små «nøster». Etter et par år fikk vi også tillatelse til å lage en liten kai i forbindelse med naustet vårt. Min mann snekret også sammen et bord med tilhørende benker.
Dette skulle være vårt lille private sted om våren og sommeren. Vi var vel egentlig også klar over at vi kunne lage «ris til egen bak», men håpet på at de fleste voksne mennesker ser at dette ikke er et offentlig sted. Hvor feil kan man ta!
Hva skal egentlig til for at vi skal få ha dette for oss selv? Vi har skiltet, men prøvd å gjøre dette så diskret som mulig for ikke å ødelegge utrykket til naustet.
Jordet langs riksvegen er dyrket og blir benyttet til dyrefor. Svanene som beiter her blir matet nesten hele dagen av folk som går tur eller de som kun reiser dit for å tømme brødboksen for gammelt brød.
Det fotograferes i øst og vest, gresset blir nedbeitet og nedtråkket. Svanene er i ferd med å bli ganske tamme og meget overmette. Jo mer de mates jo verre blir det. Enga er full av matrester og ekskrementer. De matrestene som ikke svanene orker å spise tiltrekker mindre attraktive fugler som kråker, skjærer og måker. Vi minner på at ville fugler ikke trenger å fôres i sommersesongen!
Vi vurderer å gjerde inn hele eiendommen langs vegen, da vi også er svært plaget av parkerte biler på innmarken. Men synes ikke at dette er en god løsning da store maskiner skal ferdes her i slåttonna.
Vi gjør oppmerksom på at det ikke er fri ferdsel på innmark i løpet av vekstsesongen og henviser til Lov og Friluftsliv §3 «I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, og ikke i tidsrommet fra 30.april til 14.oktober.»
Hilsen fortvilte grunneiere!
Eivind og Alfhild Sjøbø