Om å konstruere sannheter

Os kommunestyre vedtok tirsdag 5. februar at signalet som skulle sendes sentrale myndigheter vedrørende E39 var at det ikke skulle tas beslutning eller gis råd om trasé, midtre eller indre, men legge premisser for løsninger når valget som skulle tas.

Selv hørte jeg til mindretallet som mente at en skulle gi råd om at Os kommune ønsket det indre alternativet. For meg var det også viktig å ta en prinsipiell beslutning.

Mitt resonnement er som følger:

Først og fremst må vi forholde oss til de fakta og sannheter som gjelder:
1) Bro i det midtre alternativet lander i Øyane og
2) Svegatjønn-Rådal kommer.
3) Problemstillingen går ikke ut på om det er mulig eller ikke å bygge bro eller å legge den i tunnel inn i Bjørnatrynet.

Å lage seg forutsetninger i en planprosess er ikke i henhold til “læreboken”.

I en god plan- og beslutningsprosess er det slik at en starter med de prinsipielle beslutningene for deretter, når den er tatt, å dykke ned i detaljene og utrede videre. Kanskje må en også parallelt undersøke nærmere det alternativet som ikke ble valgt.

Sjelden vet en nok når de prinsipielle beslutningene tas. For å billedliggjøre dette er det ikke de store og små detaljene som i første omgang har betydning når vi skal kjøpe ny bil, men om bilen skal kjøpes eller ikke, om behovet er til stede, osv.

Dersom en skal følge dette resonnementet videre, var det vel ikke fordi vi hadde nok kunnskap at det ytre E39-alternativet ble forkastet, men fordi det ble tatt en prinsipiell beslutning. Med andre ord burde tiden vært moden til å kunne ta en prinsipiell beslutning om de gjenværende alternativene, altså det midtre eller det indre alternativet, og komme videre i prosessen. 

I stedet valgte kommunestyret, etter min oppfatning, å forsinke prosessen, ved å gi råd om “ja takk, begge deler” og utrede begge alternativene videre. Muligens var bakgrunnen for standpunktet, for noen, også frykten for å ta en upopulær beslutning.

Jeg registrerte også i debatten om trasé at flere lager og forholder seg til sannheter som ikke finnes, konsepter og løsninger som ikke er utredet. I en debatt om alternativer blir det vanskelig å forholde seg til nye forslag som mer eller mindre trekkes opp av hatten i den hensikt å tilpasse de nye sannhetene til sin egen argumentasjon.

Eksempelvis finnes ikke innslagspunktet i Bjørnatrynet i noen utredning. Det er heller ikke utredet noen tunnel fra Bjørnatrynet til Moberg/Svega-tjønn. Disse alternativene er funnet opp underveis og tilhører den enkeltes “ønskeliste” og er tilpasset egen argumentasjon.

Etter min oppfatning snakker en seg bort fra fakta og forleder folk til å tro at det er ikke så farlig med det midtre, broen vil jo komme i Bjørnatrynet. Det er faktisk ganske dyktig gjort og godt regissert. Dermed har en sikret seg “ryggen fri” og anerkjennelse dersom det midtre blir bestemt ved at en kan si at “jamen, vi ville jo broen skulle komme til Bjørnatrynet og har kjempet for det…..”, vel vitende om at Bjørnatrynet egentlig bare var en illusjon.

Argumenter som om at en ny regjering kanskje vil ta andre beslutninger og at det muligens vil bli utredet flere og andre alternativer en eller annen gang blir håpløst å forholde seg til.

Winston Churchill uttalte at “Politisk dyktighet er å forutsi hva som vil skje i morgen, neste uke, neste måned og neste år – og etterpå kunne forklare hvorfor det ikke skjedde”.

Når beslutningen nå er tatt om å utrede begge alternativene videre vil jeg likevel, selv om jeg mener dette var en feil beslutning, på alle måter bidra til at debatten blir konstruktiv med fokus på gode resultater. Det er å være seriøs.

Det er selvsagt å håpe at utredningen konkluderer med at valget faller på det indre alternativet. Jeg legger ikke skjul på det. Deltakelse i lenkegjeng er lite seriøst og en politiker uverdig.

Alle ressurser må settes inn på at slutt-resultatet blir til det beste for Os kommune spesielt og regionen generelt. Vi har ikke god tid.

Olav Kvinge