Noreg på langs-gutta slit med snorking i Finland

Bildeserie:

Full skjerm

1 av 20

Sist vi fortalte om Jon Espevik, Trygve Berentzen og Patrik Søreide, som går Noreg på langs frå Nordkapp til Lindesnes, var dei framme til første depot, Kautokeino.

Under følgjer reiseskildring frå dagane før og etter ankomst.

Midtsiden følgjer: Trygve, Jon og Patrik - Noreg til fots 2016

Dag 10 - 30. mai

Vi våknet til en vindfull morgen og hadde leirplassen i ca 400 meters høyde. Da var Jon så gjestfri at han ba Trygve og Patrik på frokost i teltet sitt, men innerteltet skulle han ha for seg selv. Men det var jo luksus å kveile seg inn 2 personer på en liten kubikkmeter i forteltet med le for vinden. Vi kom oss forholdsvis tidlig fra campen, og vi tok unna godt over milen før vi tok lunsj ved Bojobæskihytta til Alta turlag. Trygve hadde lenge trodd at turlaget sin universalnøkkel bare var tull, men her passet den faktisk, og turnøkkelen fikk sin første oppgave.

Etter en lang og behagelig lunsj med påfølgende tanning i solsteiken, ruslet vi videre mot målet for dagen, som var nesten 2 mil unna. Det var to crocse-elver å forsere på turen, og den ene av disse elvene var såpass dyp at den vasket både legger og lår og vel så det ...

Utover dagen begynte Jon å bli litt snufsen, og tempoet på trakkingen vår var rimelig høyt. Patrik ledet an, og han hadde fått i seg såpass mye perlesukker i havregrøten at han minnet mest om en Duracell-kanin. Dette førte til at Jon svettet av seg ulumskhetene sine, og at vi fikk funnet oss en leirplass forholdsvis tidlig på kvelden.

Dette skulle vise seg å være litt av en lykke å finne leirplassen så tidlig, ikke så langt unna den store innsjøen "Lesjavri", for over denne innsjøen lå det meget mørke skyer med hint av kraftige lysglimt og påfølgende kraftige buldringer. Vi hadde akkurat satt opp telt, hentet vann fra elven og gjort oss klar for middag, så begynte det å dryppe noen dråper som etter kort tid begynte å minne om et skybrudd. Hakk i hel etter det kraftige regnet fulgte Tor på, og kom nærmere og nærmere, og i kveld virket han ilter. Vi satt oss inn i teltet til Jon, og tilberedte oss litt fersk frysetørret mat, og midt under middagen i teltet kom et kraftig lyn og et smell som gjorde at den ene kvapp til mer enn den andre.

Trygve ble litt bekymret for om teltet hans røk til eller om det var en stakkars lemenfamilie som måtte ta støyten.

Vi lå gjerne litt utsatt til på den åpne sletten, der den eneste gjenstanden som var høyere enn teltene var vadestaven som Jon satt opp som lynavleder.

Det var ikke så fryktelig komfortabelt i forteltet til Jon, så Trygve og Patrik løp til sine egne telt gjennom regnskyllet for en forhåpentligvis god og søvnfull natt. Det fortsatte imidlertid i timesvis med lyn, torden og regn, som snart skulle også få hjelp av noen solide vindkast. Til slutt falt den ene etter den andre i dyp søvn, med håp om det beste.

Dag 11 - 31. mai

Vi våknet til fuglekvitter og sol, og var tilsynelatende i live etter nattens naturterror. Teltene sto fremdeles, og det skal Helsport ha, at selv om de ikke svarte på vår henvendelse, så kan de lage lette, solide og svært vannbestandige telt. Jon vekket de to andre og hadde kaffivannet klart så det var mulig å våkne, så var det bare å trekke med seg liggeunderlag og sovepose ut i solen og innta dagens dose med frokostgrøt, før vi fikk tatt en ny oppdatering av sosiale medier.

Hvem skulle tro det, men på store deler av Finnmarksvidda er det både 3G og 4G dekning!

Terrenget vi gikk igjennom denne dagen skulle vise seg å være helt fantastisk flott. Flatt og fint landskap og milevis med utsikt. Stiene minnet stort sett om gode traktorveier, og tidvis med sand og landskap som lignet ørken.

Vi hadde steikende sol fra start til slutt, noe som gjør at 700 milliarder med mygg er på vei til å våkne til liv, og vi fikk i dag for første gang brukt mygghatten som vi har hatt bært med oss fra start.

Etter drøye 16 kilometer kom vi frem til den fantastiske Mollisjok-hytta, og her besluttet vi raskt at vi ville holde oss til i morgen. Beina, rygg og hofter har fått hard medfart på de 21 milene vi har tilbakelagt siden vi forlot Nordkapp. Ved Mollisjok hytta tok vi oss turens første skikkelige bad i smeltevann, og fikk såpet inn både oss selv og en svært godt brukt ulltrøye. I kveld skal det spises, fiskes og kortstokken til Jon skal endelig komme i bruk.

Dag 12 - 1. juni

Etter en herlig halvveis hviledag på Mollisjokka, var det bare å hive seg rundt på dagens etappe. Dagen skulle i stor grad være en transportetappe, og vi visste det skulle bli en fysisk krevende dag.

Lunsjplassen var peilet inn, og vi ankom plassen og fant en heller stor elv (enda en ...) som vi ble enig om å bli ferdig med før lunsj. Både Jon og Trygve slet godt med å ta seg over, og da sier det seg litt selv at det skulle bli enda verre for Patrik. Høy og kraftig vannstrøm gjorde opplading til lunsjen litt mer spennende enn vanlig. Vel over på andre siden var det klart for en bedre lunsj med frysetørret mat - nydelig!

Etter kryssing av elven og påfølgende lunsj var alle kalde og klare for å komme seg videre. Resten av dagen bydde på litt kjølig vind, og etter noen lange timer til fots etter lunsj fant vi endelig en fin leirplass, og hvor vi bestemte oss for tilbringe natten. Da var beina godt kjørte og alle dro så fort som mulig til sine respektive eneboliger etter maten var dandert.

Fakta: Topp 3 ting vi har med oss i sekken, så langt.
1. Crocs og Frocs. Patrik kjøpte et par uoriginale Crocs (Frocs) i str. 37 i Skaidi.
2. Vadestaver. Staver som brukes til å holde balansen under kryssing av elver.
3. Fleecejakkene fra Norrøna.

Dag 13 - 2. juni

Vi våknet igjen til sol som hadde varmet teltene til drivhus, og det var enda en ny mulighet for grøt og kaffi ved Jon sitt telt. I løpet av natten hadde det samlet seg en stor gruppe tamrein på sletten mot sør i solsteiken. Et flott skue for en flott morgenstund.

Etter frokost og pakking av sekker var det klart for å komme i gang med dagens etappe. Nå var det strake veien inn til Masi/Maze, hvor planen var middag på kroen og proviantinnkjøp på "Oves varehandel". Etter 7-8 km var vi kommet til den lille bygden, og vi fikk knapt sett et hus, før tilbudet om kaffi var en realitet.

Her var det familien "Kiil Buljo" som åpnet terrasseporten for oss, og serverte oss mange gode historier om det ene og det andre.

Da vi fortalte at vi hadde tenkt oss på kroen for å oss litt mat og en øl, fikk vi info om at kroen var til salgs og at butikken var stengt mellom 14-19. Det endte da med at vi fikk servert en "long drink" på boks fra Finland, og hver sin tallerken med speilegg, karbonade og pølse til lunsj. Måltidet smakte fortreffelig for tre slitne og sultne karer - tusen takk til familien Kiil Buljo.

Etter en lang og god lunsj og prat, var han Jan Eirik Kiil så vennlig å sende med oss et hjemmebakt brød og en pose med vårruller som datteren hans hadde laget, før vi heiv sekkene på ryggen og vandret videre. Etter en kilometer kom vi til butikken til Ove, som var stengt slik vi var blitt fortalt. Vi slo der av en rask prat med noen lokale fjellfinner (les samer) før vi dro fra butikken.

Men før vi visste ordet av det, hang Selveste Ove'n ut av vinduet i 2. etasjen og ville ha litt omsetning i landhandelen likevel.

Vi la igjen litt penger i denne lille bygden, og dro videre sørover, og fant leirplass ca 4 mil nord for Kautokeino. På kvelden ble vårrullene til datteren til Kiil Buljo stekt på steikepannen til kveldsmat, og det smakte helt nydelig! Totalt har vi i dag tilbakelagt omlag 30 kilometer langs vei og i terreng. Om alt går etter planen skal vi ankomme Kauto (Kautokeino) i løpet av lørdag formiddag, og der ha vi planlagt å ta en ny hviledag før vi fortsetter ferden sørover.

Dag 14 - 3. juni

Etter å a sovnet til en fantastisk midnattssol og blikkstille vann ved Biggejavri, våknet vi til 10 grader og 12 sekundmeter med vind. Vi inntok frokosten kjapt, og fikk pakket campen vår og startet arbeidsdagen.

Planen var å gå ca 3 mil i dag, og legge oss litt utenfor Kautokeino i telt, for så å ta unna den siste milen dagen etter, og ta en hviledag i "byen". Kautokeino er plassen hvor vårt første depot hjemmefra er sendt til, og det skal bli godt å få noen nye sokker og en boksershorts. Trygve ser mest frem til å motta sin Helinox turstol som han unnlot å ta med på den første etappen. Det har medført at Jon og Patrik har godtet seg voldsomt når de har funnet frem sine stoler gjennom de siste 2 ukene.

Hele dagens etappe skal foregå på gamleveien til Kautokeino, og dette er en brei og god grusvei som kommer til å være helt suveren å ta unna kilometer på.

Da vi startet å gå, så vi fort at dagen kom til å bli ganske ensidig med lange strekk på veiene så langt øynene våre kunne se, og ganske likt landskap hele veien. Men den ene pausen etter den andre blir ferdig, og før vi vet ordet av det har vi tatt unna nærmere 2 mil til lunsjen. Da begynner vi å få dekning på telefonen våre, og vi sjekker værvarselet som melder om mye vind de neste dagene. Diskusjonen i lunsjen blir da om vi skal bare gi på ekstra med en god dagsetappe på over 4 mil, for så å unne oss 2 netter på hotell. Resultatet blir enstemmig hotellvarianten, og vi har et fristende mål for øyet.

Når vi nærmer oss Kautokeino tar vi den siste milen på asfalt, og beina våre får virkelig kjørt seg. I resepsjonen på Thon hotell Kautokeino får vi forhandlet oss et 3 mannsrom til en grei pris, og vi rekker akkurat å få oss en dusj før restauranten stenger.

Her slår vi også av en hyggelig prat med President i en "reinsdyrkappkjørings" organisasjon; Mikkel-Per Sara (reindeerrace.org).

Han forteller litt om seg selv og bygden, og han er en av elleve i søskenflokken sin samt at hans forfedre var med på Kautkeinoopprøret i sin tid.

Kvelden avsluttes med kokendes varmt bad i hotellets utendørs jacuzzi rundt kl 01.00. Etter kveldsbadet slukner alle mann til drømmen om hotellets frokost.

Dag 15 - 4. juni

Hotellfrokost – det er godt det! Vi sitter i frokostbuffeten i timesvis og inntar kalorier. Hviledagen kjennes ut for beina våre at dette var på høy tid, og vi skal nyte hver en time av denne dagen. Etter hvert ruslet vi ned på Coop jernvaren som virker å ha alt fra leker til vinmopol, og ikke minst; post. I dette depotet her kommer mye gode forsyninger fra mange av våre gode sponsorer.

Til turen er vi blitt sponset med energibarer fra Eat Naturals, og det skal bli godt å fylle sekkene våre med disse gode næringskildene som er lett å hente frem i småpauser. Det er helt avgjørende for energinivået vårt og ikke minst humøret at vi får tilstrekkelig med næring, og frem til nå har disse energibarene fra Eat Naturals vært helt suverene.

En stor takk til Monica Åkvik hos Norgesmøllene som har hjulpet oss med frokostgrøt i porsjonspakker og som er ypperlig til vårt bruk.

Vi er også sponset med sunn og god næring fra naturalis.no med alt fra tørkede blåbær (blåbærene er super gode og smaker ypperlig sammen med frokostgrøt) og nøtter til algetabeletter og Roo-bar energibarer. Dette er med å på gi viktige og næringsrike variasjoner i frokostgrøten vår med litt tørket frukt til dette måltidet.

Vi er ellers sponset med kaffi fra Friele, mye god spekemat fra Vossakjøt og Tommy Lyssand på Kiwi Gudridflaten har sendt med oss en god del sjokoladeplater.

Tusen takk for all god næring!

Dagen avsluttes med reinsdyrpizza og kortspill på hotellet, og vi er snart klar for å oppleve mer flott natur, og snart er det Reisadalen nasjonalpark som står for tur!

Dag 16 - 5. juni

Jøye meg så mye hotellfrokost vi klarte å stappe i oss denne morgenen! Det viser seg at det er en pågående landsomfattende konkurranse for hoteller i Norge, der det konkurreres om å ha den beste frokosten. Thon Hotel Kautokeino har vunnet i sitt fylke og har videre kvalifisert seg til semifinalen med 29 andre hoteller i landet. Dette har vi stor forståelse for, og midt i frokostbuffeten står kokken og tar i mot bestillinger på mat enten du vil ha speilegg, bacon, omelett, eller pannekaker. Pannekakene var tjukke, saftige, nærmest karamelliserte og rullet i fett. Som om de visste at det var akkurat denne typen kost vi var ute etter. De var rett og slett himmelske på smak!

Nå er det like før vi skal tilbake til virkeligheten, teltlivet, og fersk frysetørket kaffi hver morgen.

Vi pakker sekken, som nå er noen gode kilo tyngre enn da vi ankom hotellet, og starter ferden vår mot nye plasser vi enda ikke har besøkt.

Neste delmål er Kilpisjarvi i Finland, ca. 6 dager unna.

Det blir en god mil på asfalt ut fra Kautokeino før vi svinger inn på turiststien igjen, og det var utrolig godt å komme seg i terrenget igjen til tross for luksuslivet på hotellet. Fremdeles er det utrolig fint terreng å bevege seg i, og akkurat dette kommer vi nok til å savne med Finnmark.

I dag er det nemlig siste dag og natt i dette fylket før vi skal inn i Troms!

Etter noen timer med tråkking i terreng, går vi forbi en reinsdyrinngjerding med noen små hytter, campingvogner og en lavvo. Her fikk vi inntrykk av at eierne av bosetningen hadde forlatt stedet som om det plutselig hadde brøtet ut en livstruende epedimi. Det fløt med boss og skrap overalt, både innvendig og utvendig, og det var langt i fra et hyggelig syn helt i turiststien på vidden.

Når vi hadde tatt unna noen høydemeter til, tar vi oss en velfortjent pust i bakken. Hadde vi bare vært her en god del uker senere, kunne vi virkelig fråtset i multebær.

Hele dagen og kvelden er preget av en kjølig vind som tvinger oss ned i soveposene når vi sitter samlet rundt stormkjøkkenet til middag.

Vi hadde plukket med oss en stor pakke bacon og pannekaker fra Coop'en i Kauto, og nå skulle vi finne ut om Jon hadde samme kokkekunskapene som kjøkkensjefen på hotellet. Jon kjemper på mot baconet og pannekakerøren i lang tid helt til kulden tar godt tak i marg og bein. Klokken blir ca 00.30 før alle er ferdigspiste, og vi trekker inn i de mobile eneboligene våre.

Dag 17 - 6. juni

Etter en kjølig kveld og natt, er vi igjen heldig med morgenværet og sol. Vi er i underkant av 3 mil fra Kautokeino og ser at vi enda har litt mobildekning. Vi skal nå inn mot Reisadalen og antar vi blir mange dager uten dekning, så vi oppdaterer oss og nettside så mye som mulig før vi drar.

Etter en god time til fots, kommer vi til en topp på 600 meters høyde, og vi er nå helt i grenseland mellom Finnmark og Troms. Vi ser også mer og mer fjell i horisonten, og antar vi får en litt tyngre tid fremover med opp og nedstigninger i vårt neste fylke.

Vi skal nå bevege oss ned mot Reisavannet, og planen er å sette teltplassen noen kilometer utenfor selve Reisadalen.

Når vi nærmer oss Reisavannet ser vi at vegetasjonen begynner å ta seg opp, og vi går inn i et flott og frodig landskap. Det er en og annen mygg rundt oss, men det er overraskende hvor billig vi har sluppet fra denne plagen foreløpig.

Vi møter på en nysgjerrig rev som lenge sitter og ser på oss, og springer litt frem og tilbake i skogkanten, og en times tid etterpå ser vi en fjellrev, men den stikker avgårde før vi rekker å ta et bilde.

Det blir en lang og tøff dag, og alle er klar for et kjapt måltid før soveposen blir et faktum.

Dag 18 - 7. juni

Fra leirplassen var det kun nedstigning mot Reisadalen, og her ser vi i det fjerne turens første furutre. Det er slike småting som dette som gjør dagene ekstra trivelig når man har gått i bjørkeskog og viddelandskap i ukesvis.

Veien ned fra fjellet mot Reisadalen er bratt og kronglete, og endrer seg fort til noe som fort kunne vært en del av Narnia. Et utrolig vakkert terreng og vi er snart inne i et parti med bare store flotte furutrær.

Vi velger i et veiskille å ta en omvei for å se Imofossen, og det kommer vi definitivt ikke til å angre på.

Den mektige elven og fossen har skapt en trang og bratt elvegate og vi følger alle nyfikent med hvor fossefallet ender.

Reisadalen nasjonalpark innfrir definitivt forventningene våre, og den ene etter den andre plassen dukker opp som en ny perle i denne dalen.

Dagens lunsj inntar vi ved en av hyttene til Troms turlag. En flott hytte med tilhørende badstue - dronningstua. Været starter som overskyet, glir over i noe pent vær, for så å endre til vind og regn når vi nærmer oss slutten av nasjonalparken. Vi er innstilt på en våt og kummerlig natt i telt, men vi treffer plutselig på en hytte fra Statskog som ligger på andre siden av elven, og robåten er klar ved elvebredden. Våte og sultne setter vi oss opp i båten og kaptein Jon ror oss på plan over elven. Ved hytta er veden klar til kløyving, og vi får fort varmen opp inne i hytten slik at vi, klær og utstyr får tørket. En fantastisk overraskelse fra vår alles kjære stat.

Dag 19 - 8. juni

I dag våkner vi til lyden av motorsag og hammerslag. Da vi ankom leirplassen i går kveld var den ene av de to Statsskog-hyttene opptatt av en kar med 2 hunder, og det var han som tipset oss om at vi kunne bruke robåten til å ta oss over til den andre siden av elva og til den koselige tømmerhytta. Dagen starter forøvrig på vanligvis, dvs med inntak av 2 poser Møllerens havregrøt, 2 kopper kaffi fra Friele, fylling av vann i Camelbak og pakking av sekk.

Kaptein Jon tar plass i styrhuset og geleider oss trygt over den frådende elva. Vel i havn får vi endelig anledning til å hilse på den ukjente fra i går kveld. Det viser seg at karen med de 2 bikkjene er en tømrer som tar oppdrag for Statskog og Reisa Nasjonalpark, og hans oppdrag nå er å bygge en ny hytte for folk på tur. Vi slår av en hyggelig prat med han og det viser seg og at han er både viltvokter og kjentmann i området.

Vi forteller om vår ferd mot Lindesnes, og at vi i dag har planlagt og fortsette gjennom Reisadalen og følge E1-ruten over fjellet og videre mot Kilpisjarvi.

Som kjentmann undrer han seg litt over rutevalget vårt og foreslår i stedet at vi tar oss opp i terrenget bak hytten og krysser sørover over til en annen Statskog-hytte.

Denne kryssingen gjør at vi sparer beina våre for en halvdags marsj og ca ytterligere 20 kilometer. Oppstigningen bak hytten er bratt, men vi kommer oss likevel ganske raskt oppi høyden og opp over tregrensen. Her er det betraktelig mer vindfullt og det skal ikke gå lang tid før moder jord finner ut at det er på høytid med en real dose med sludd. Det som lenge så ut til å bli en fin tur over fjellet, er nå snudd om til å bli en kamp i snøstorm - ikke akkurat det vi hadde håpet på.

Like over kl 20.00 ankommer vi Somahytten i grensen mot Finland.

Vi var godt kalde og noe våt etter mange timer i sludd og kuling. Her ved hytten på fjellet var det faktisk et vedskjul som vi kunne kløyve ved, og en liten vedovn i hytten. Vi stormfyrte i mange timer og klarte omsider å få lunk i den kalde hytten, og få klærne våre hengt til tørk. Da været underveis hadde vært så guffent, valgte vi å droppe lunsjen, og måtte derfor spise lunsj og middag i samme måltid.

Da varmen hadde inntatt kroppene våre og humøret var på topp igjen, var det noen gode runder med kortspill og speket reinsdyrsnabb fra Vossakjøt.

Dag 20 - 9. juni

Patrik, som er frysepinnen av oss, hadde vært fyringsvakt gjennom natten, slik at vi sto opp til en varm og god hytte. Det var herlig å kjenne at alt av klær og utstyr var blitt tørre, for været var tilsvarende friskt som dagen før.

Etter en god frokost var det bare å starte på den siste kilometeren av Norge før vi nådde Finland. Etter en times vandring kom vi til Kopmajoki som var den første turisthytten på finsk side. Inntrykket vårt etter dette besøket var at finnene er en del foran oss når det gjelder tilbud for turgåere. Hytten var ryddig og pen, og det var mulighet for gratis overnatting og bruk av gass til oppvarming. I tillegg var det utedo, vedskjul og bod for resirkulering av avfall, alt dette uten kostnader for de som vil bruke det. Etter å ha tydet litt finsk i hyttebøker, fant vi ut at det ellers er mye som det norske turlaget sitt system, at noe er åpent, noen hytter er stengt med en type medlemsnøkkel, og andre sannsynligvis betjent.

Vi fortsatte ferden videre innover Finland, og været blåste mer og mer opp.

Vi skulle noen høydemeter opp over en topp før vi mer eller mindre skulle nedover mot campen vår, og vi var på det høyeste på nesten 1000 høydemeter. Det ble lite pause frem til hvor vi skulle lunsje grunnet uværet og den kraftige og kjølige vinden med sludd og snø som kjølte oss fort ned. En liten halvtime unna lunsjhytten, var Jon litt klønete og slo leggen sin godt. Han tok frem vadestavene og edderkoppet seg ned til hytten for mat. Patrik var fornøyd at han fikk enda noen gram til vekk fra sekken sin i form av smertestillende til Jon sin fot.

Ved lunsjhytten møtte vi en finsk far og sønn som var på tur, og der var hytten allerede god og varm. Etter å ha hatt hodet godt trukket inn i hetten og kjempet mot snøstormen i noen timer ble vi godt døsig i varmen i den varme hytten, og etter lunsjen fikk vi slappet av en god stund.

Vi fortsatte ferden og ankom en ny åpen turisthytte i Meekonjärvi rundt 23-tiden.

Her kom vi igjen til en ferdig oppvarmet hytte og en enslig finne på tur, og innerst i hytten var det et slags soveplatå med plass til alt mellom 4-6 personer. Patrik og Jon la seg på dette platået sammen med finnen etter middagen var inntatt, og Trygve la seg på gulvet. Karen som allerede var på hytten fortalte at det muligens kom to finske turgåere til litt senere, og det fikk han rett i. Rundt klokken 1 kom det to storvokste karer som romsterte voldsomt mye og lenge, før de la seg til rette på soveplatået, og folk kunne endelig få en sjanse til å duppe av.

Dag 21 - 10. juni

Kvelden og natten før hadde begynt så bra med å komme til ferdig oppvarmet hytte, men like etterpå våre to nye venner hadde fått lagt seg til ro, begynte den ene å snorke av en helt annen dimensjon. Det viste seg nemlig at en av karene som tok seg inn på hytten var overlegen europeisk mester i snorking, og hele hytten ristet for hvert åndedrag han tok. Trygve, som lå lengst vekke, orket ikke mer da kl var 03.00 og gikk ut og satte opp teltet istedet. Det var helt sinnsykt! Jon som lå nærmest, hadde øreplugger med musikk på full guffe, og selv det hjalp ikke helt.

Til tross for den sykt bråkete natten, gikk den også forbi etter hvert, og vi kom oss på beina og lo voldsomt over at det var mulig å snorke så kraftig. Vi prøvde i våken tilstand å lage snorkelyder med den samme desibel, men det var rett og slett ikke mulig.

Jon startet dagen med frokostgrøt og smertestillende for foten, og etter hvert startet vi ruslingen vår mot Kilpisjarvi som var målet for dagen, og var ca 30 km unna.

Været var nå blitt bedre, og utover dagen ble det også litt blå himmel og sol.

Vi sto godt på med å ta unna kilometer og var ferdig med 20 km til lunsj, hvor den siste timen var i skikkelig steinete terreng med en eneste stor ur. Da var det skikkelig godt å slappe av i solveggen på en turisthytte, helt i grensen mot hjemlandet, å nyte et lite måltid og en kopp kaffi.

Nå var det bare det siste lille stykket ned til Kilpisjarvi hvor planen var hotell og hamburger. Da vi omsider kom frem, var det ikke fullt så gale som en spøkelsesby, men det var jaggu ikke langt unna heller. Ikke mye liv og leven her en fredags kveld. Det viste seg at denne plassen hadde under 100 fastboende, og var bare en turistplass med masse uteiehytter. Sesongen var visst ikke startet enda. Skuffet og lei, antok vi at det ble real turmat til kvelds, fant vi frem til Lappland-hotellet, og nattevakten var også bartender og resepsjonist. Han var trivelig og fant noen pizzabiter fra kjøkkenet, og laget hver sin 3-etasjers sandwich til oss. Lykken var av en helt annen verden, og vi la oss gode og mette i en ren seng.