La Kongshaug leve!

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen og den rødgrønne regjeringen har i forslag til Statsbudsjett for 2013 redusert tilskuddet til Kongshaug Musikkgymnas med 22 %. Det er ny rekord!

Dette er et tilskudd vi har fått hvert eneste år siden 2001, i 12 år, for å dekke kostnadene til lovpålagt undervisning i sang og spill, dvs. for å opprettholde selve kjernevirksomheten ved et musikkgymnas. Og Stortinget har siden første gang dette tilskuddet ble gitt, begrunnet det med likebehandling i forhold til den offentlige skolen som på sine musikklinjer også har sett det som en prioritert oppgave å drive med musikk.

Det sier seg selv at sang og musikk, instrumentalopplæring, er kjærkommen for alle med interesse og talent for musikk. Men sang og spill på et musikkgymnas er ikke bare noe vi driver med fordi det er en hyggelig fritidsaktivitet som skaper trivsel og dyktige musikere.

Dette er undervisning myndighetene ser på som så viktig, at de i lovs form har pålagt oss å drive slik opplæring for hver enkelt elev.

Gjennom offentlig eksamen, med ekstern sensor fra offentlige skoler, må eleven hvert år stå til rette for om målene i læreplanen er nådd. Og skolen blir hvert år stilt ansvarlig for at eleven får den undervisning han/hun har krav på, på linje med eleven i den offentlige skolen.

Og så skjer det, over natta, uten forvarsel og med virkning fra 1. januar 2013, at tilskuddet som Stortinget siden 2001 har øremerket Kongshaug, plutselig tas vekk, midt i skoleåret. Tilskuddet som går til dekning av kostnadene ved instrumentalopplæringen, og som ulike regjeringer har fulgt opp for å likebehandle Kongshaug med den offentlige skolen.

Vi har uttrykt at dette er dramatisk for skolen. Det er svært diplomatisk sagt.

Forslaget fra Statsråden er så uvirkelig, at det er vanskelig å fatte at det er sant. Det føles som jeg står ved siden av meg selv og ser en film om min egen skole, med mine elever og personale i hovedrollene. Og det jeg ser, er at de er bekymret, frustrerte, usikre på framtiden, usikre på om de får fortsette på skolen etter nyttår, om de får vitnemål, om de må finne ny skoleplass.

Dette er ingen vond drøm. Det er virkeligheten. Og hele situasjonen er skapt av én person.

Av en av våre fremste tillitsvalgte, av den øverste ansvarlige for norsk skole og den viktigste forsvarer av elevenes rett til god undervisning innenfor trygge og forutsigbare rammer.

Situasjonen er helt absurd. Her må rektor, skolens ansatte og styre bruke alle krefter for å forsvare eleven mot myndighetenes uansvarlighet, manglende forutsigbarhet og et hastevedtak som de ikke kan ha forstått konsekvensene av. Og dersom de har forstått konsekvensene, så er dette et overtramp mot 90 elever, som er så grovt, at noen må gripe inn og rette opp vedtaket. Og dersom statsråden ikke er i stand til å gjøre det, så må det vel være andre som tar ansvar for at elevene våre får den respekt og opplæring de har krav på.

Myndighetene er opptatt av at det skapes gode læringsmiljø og at elever opplever gode og forutsigbare rammer rundt skoledagen. Vi vet noe om hvor viktig det er med trygge voksne som elevene kan støtte seg til. Og så presterer departementet å legge fram et forslag, ikke i en kladd til internt bruk, men i selveste Statsbudsjettet, som påfører elevene en utrygghet som ingen bør utsettes for.

Og som om ikke det var ille nok. Nå er det forslag om å forlenge denne utryggheten!

Eller hvordan skal vi tolke Svein Gjelseth (AP) i utdanningskomitéen når at han uttaler til Vårt Land at ”Vi ser hvor dumt det var å kutte tilskuddet midt i skoleåret. Disse pengene skal vi greie å få på plass slik at de kan drive slik de nå gjør ut dette skoleåret”.

Og videre; ”slik at de får mer tid til å områ seg”.

Vi er glade for at det innrømmes at forslaget til vedtak i Statsbudsjettet var dumt. Og vi er glade for at skoleåret er ”reddet”. Men det er vel ikke mindre dumt å la manglende forutsigbarhet forsterke og forlenge usikkerheten hos elevene?

Kongshaug er en skole som går så det suser.

Godt miljø, gode resultater, stor trivsel, ingen frafall og lange ventelister. Så legges det fram et forslag som slår beina under skolen. Deretter skal skolen ”reddes” av de samme som har forårsaket ulykken. Sannheten er at vi klarer oss utmerket bare vi slipper slike forslag fra departementet.

Derfor; Rydd opp i egen leir og gi oss forutsigbarhet. Så skal vi ikke be om mer.

Vi ber ikke om særbehandling. Vi ber om mulighet til å realisere den instrumentalopplæring vi er forpliktet på og som den offentlige skolen gir til sine elever.

Stortinget har siden 2001 begrunnet dette tilskuddet med likebehandling med offentlige skoler. Privatskoleloven forutsetter at elever i private skoler får dekket 85 % av det en tilsvarende elev i offentlig skole koster.

Vi må kunne forvente at myndighetene følger opp sin egen lovgivning. Eller er det for mye forlangt?

Oddvar Rotvik
Rektor, Kongshaug Musikkgymnas