Første skoledag
Leserbrev, Lars Atle Skorpen (Ap): Vi vil satse på en god offentlig skole i Norge som skal gi den enkelte elev alle de muligheter de trenger for å realisere sine talenter og drømmer.
Alle foreldre til barn og unge opplever i disse dager skoleårets første dag. For noen er det aller første skoledag, for aller første gang. Penal og skolesekk er innkjøpt, kanskje noen nye klær og sko. Forventningene er store, kanskje større hos de voksne som vet hva forventninger er, og hvor viktig skolen er. For andre er det kanskje første skoledag på nytt klassetrinn, nytt skoletrinn, ny skole, videregående eller høyere utdanning.
I Norge har vi en god skole, som kan bli enda bedre. Vi har en skole som lar elevene utvikle sine seg, sine talenter og som legger godt grunnlag for at den enkelte senere kan realisere sine drømmer. «Drømmenes teater» kunne være et godt tilnavn på de fleste skoler i Norge, istedenfor bare å være navnet på en fotballstadion i Storbritannia.
Den norske skolen er spesiell på mange måter.
Internasjonalt er den spesiell fordi nesten alle i vårt land følger den samme skolemodellen hele veien, frem til yrkeslivet. Internasjonalt er den også spesiell fordi den er gratis, fra start til slutt. Likeså er den spesiell fordi den favner alle. I samme klasse, på samme skole, går elever med rike foreldre og elever med foreldre som har det knapt økonomisk. På pulter ved siden av hverandre sitter elever med ulike talenter og ferdigheter. Noen liker best det akademiske, noen det praktiske, noen begge deler og noen ingen av delene. Her knyttes vennskap og nettverk på tvers av alle skillelinjer, vennskap som ofte varer livet ut uavhengig av hvor hverdagen ellers tar den enkelte.
Andre steder er det ikke slik.
Mange steder er det alt fra fødselen bestemt at barn av rike skal gå på noen skoler og barn av alle de andre skal gå på andre skoler. Der er det ikke hva eleven selv duger til som bestemmer hvilke muligheter man har, men størrelsen på pappa sin lommebok.
Nesten alle norske barn går den samme skolen. Den er god, og kan bli enda bedre. Den var god nok for oss som er voksne i dag, god nok til at vi har bidratt til at Norge fremdeles er verdens beste land å leve i, god nok til at de fleste andre mener vi nordmenn bor i et lykkeland. Skolen blir bedre når alle som bryr seg om norsk skole går sammen om å gjøre den bedre. Da må de som utdanner lærere gjøre sin del, unge og modne lærere gjøre sin del, kommunene som skoleeiere gjøre sin del, regjering og Storting gjøre sin del og ikke minst elevene må gjøre sin del. Skolen i Norge er utviklet gjennom dette felleskapet, og vil fortsette å bli bedre gjennom dette felleskapet. Det siste vi trenger er flere skoler drevet av private, som skal konkurrere om de beste elevene med de rikeste foreldrene.
Høyre er for konkurranse nesten uansett. Konkurranse i skolesektoren er ett av Høyre sine flaggskip.
Private kommersielle skoler mener Høyre bør få etablere seg mer eller mindre fritt der de vil, der de opplever at det er et marked for det. Norge er et lite land. Svært få steder er det grunnlag for mer enn en skole på de fleste trinn. Frislipp av private kommersielle skoler er prøvd ut mange steder, med vekslende hell. Nærmest oss, i Sverige, har utviklingen fått fatale konsekvenser for mange elever. Privat skole ble etablert, gjerne i konkurranse med en offentlig. Den private skolen så spennende ut, mange elever søkte seg dit. Det ble for få elever igjen til den offentlige skolen, som ble lagt ned. Etter en stund mente de private eierne at de ikke tjente nok på skolen sin, så de la også ned, tok pengene og var vekk.
Arbeiderpartiet vil satse på en god offentlig skole i Norge som skal gi den enkelte elev alle de muligheter de trenger for å realisere sine talenter og drømmer.
For at alle skal ha denne muligheten alle steder, kan vi ikke etablere private kommersielle skoler som skummer fløten av opplæringsvirksomheten. Mange av de private kommersielle skolene vi har i dag er gode, har dyktige medarbeidere og elever som er fornøyd. Det er bra. Men det er ikke et system som lar seg utvide og opprettholde over tid uten at det får betydelige negative konsekvenser for det store elevflertallet, for de som i dag går på den skolen du en gang gikk på når du var barn og ung.
Selv gikk jeg på en god skole. God barneskole i Oshaugen med Bergo som flink klasseforstander. På Os ungdomsskole ble det Odd Ulvatne og Leif Berge som ble klasseforstandere, mens Asbjørn Lekven lærte meg matte, Gunnar Bøthun norsk, Lars Mongstad lærte meg samfunnsfag og gym, Jimmy Øvredal i sang og musikk og Hans Ingebrigtsen i sløyd. Det var flere, de fleste gode og velmenende. Og tålmodige med meg og mange andre. Flere mener det ble folk av meg og at et viktig grunnlag ble lagt der. Du hadde kanskje en eller flere av de samme lærerne du også, eller andre gode rollemodeller. Det ble folk av deg og, tenker jeg. Å gjøre befolkningen til «gangs mennesker» var målet som ble formulert tidlig i utdanningspolitikkens første utvikling i Norge og uttrykket står seg godt ennå. Arbeiderpartiet vil satse videre på fellesskapsskolen, den vi alle gikk på og den skolen vi alle fikk vårt skolefaglige utgangspunkt i. Skolen er altfor viktig å eksperimentere med, altfor viktig å leke butikk med. Når det går galt blir konsekvensene så store for så mange. Er skole viktig for deg og dine, er Arbeiderpartiet et godt alternativ ved valget.
Lars Atle Skorpen
Gruppeleder
Os Arbeiderparti