En tur fylt med kontraster
Reisebrev: Det ble mange inntrykk, både på godt og vondt, for de fire elevene og to lærerne ved Os vgs som reiste til Kos.
Bildeserie:
Os vgs er med i EUs utvekslingsprosjekt SIFA (Safe Internet For All) og i september av det Kos som var destinasjonen for neste treff. I forkant av turen samlet elevene og lærerene inn utstyr til de mange flyktningene på øya.
Les og: Med god bagasje til Kos
Her er reisebrev fra turen:
Lørdag 26. september møtte fire spente elever, samt to lærere, på Flesland kl. 05.00 på vei til Hellas på et utvekslingsprosjekt i regi av EU, Erasmus+. Vi hadde 18 kolli tilsammen, og første spenningsmoment var om vi fikk med oss alt. For selv om flyselskapene har sagt at en kan ta med seg ekstra kolli til flyktningene så gjelder det kun ved ledig kapasitet. Heldigvis fikk vi alt med oss. Neste utfordring var å få med oss all bagasjen fra flyplassen til hotellet på Rhodos hvor vi skulle ha en overnatting på veien til Kos.
Det var ingen store taxier å oppdrive, så vi endte opp i tre taxier med sjåfører som var rimelig irritert over all bagasjen vår. Det samme gjentok seg neste dag da vi skulle ta taxi til kaien for å ta fergen til Kos. På fergen var de heldigvis mye mer behjelpelig og de lastet all bagasjen på en stor tralle og fikk den trillet i land for oss. På fergekaien på Kos ble vi møtt av foreldre og lærer på vertsskolen på Kos som tok i mot den ekstra bagasjen vi hadde med til flyktningene.
Vi lærere var på et planleggingsmøte på Kos i november i fjor, og vi så med en gang vi kom ut av fergen at situasjonen hadde endret seg veldig siden sist. Teltene stod tett i tett på strandpromenaden, og utenfor politistasjonen stod en lang kø med flyktninger som venter på å få registrert seg. Til tross for at vi synes det var mange flyktninger å se, så er det nå under 10% (700-800) av det det var på det meste i begynnelsen av august. Da var det opp mot 15 000 flyktninger, noe som tilsvarer halve befolkningen på Kos.
Mandagen starter det faglige opplegget på skolen. Temaet er nettbruk og etikk, og ingen snakker om flyktningene. Vi prøver å spørre litt om situasjonen, men merker at de svarer litt unnvikende. Vi snakker med en mor som har vært litt involvert i hjelpearbeidet, men selv hun sier ikke så mye. Før hun etter en liten stund bryter tausheten og kommer med et hjertesukk. Hun forteller hvordan det startet på forsommeren når de første gummibåtene kom fra Tyrkia. Da tok de med seg mat og klær fra hjemmene sine og leverte til flyktningene, samme gjorde de neste dag og dagene som fulgte. Men det tok aldri slutt, det kom hundrevis av nye flyktninger hver eneste dag. Etter en stund føltes det helt nytteløst å hjelpe, det var så mange av de (på det meste kom det 2300 flyktninger på en natt). Med 35 % arbeidsledighet som følge av den økonomiske krisen i Hellas er de 30 000 beboerne på Kos allerede i en presset situasjon.
Hellas generelt og Kos spesielt var ikke forberedt på den enorme flyktningstrømmen som startet på forsommeren. Det tatt i betraktning er myndighetene på Kos stolt over at ingen av flyktningene har sultet og alle har fått tilfredsstilt de mest livsnødvendige behovene. Ingen flyktninger har dødd, med unntak av de som har mistet livet på overfarten fra Tyrkia. Innledningsvis var det mest prekære å få på plass de sanitære forholdene. En del hoteller og også private hjem stilte opp.
Første inntrykket vårt var at grekerne virket litt likegyldig til flyktningsituasjonen, det virket ikke som det angikk de. Men etter å snakket mer med flere så er det helt tydelig at dette er en overlevelsesstrategi. De vet ikke mer hva de kan gjøre, og de føler seg maktesløse. Mange gir uttrykk for at de føler seg som dårlige medmennesker fordi de ikke gjør mer for flyktninger, mens samtidig har de egne familier og jobber å ta seg av. De føler seg også sviktet av resten av Europa. Spesielt den første måneden var det lite hjelp å få, ikke før flyktningene bevegde seg lengre nordover kom EU skikkelig på banen.
En representant fra myndighetene på Kos kom fredagen til skolen for å fortelle oss lærere litt mer om flyktningsituasjonen på Kos. Hun fortalte hvordan sekkene, soveposene, teppene og skoene som vi tok med er nå plassert på et lager som de forsyner seg av hver natt det kommer nye flyktninger som trenger hjelp. Det er oftest politiet som ringer de, og så rykker de ut med nødvendige hjelpeartikler fra lageret. Hun kunne forsikre oss om at varene våre ville komme til god nytte. Vi spurte henne om det var mange turister som tar med seg hjelpesendinger, men det avkreftet hun. De fleste turistene som gir bidrar i form av noen gamle sko eller bagger som de gir direkte til flyktninger de ser på gaten. Hun var takknemlig for at vi valgte å gi til en hjelpeorganisasjon (Solidarity), siden de har bedre oversikt over hvem som virkelig trenger varene. Det er nemlig ikke de vi ser på gaten, for de har allerede fått hjelp. Selv om vårt bidrag ikke kan hjelpe mange, så føles det likevel godt å kunne hjelpe noen. Grekerne vi har vært i kontakt med verdsetter også vårt engasjement.
Myndighetene på Kos har satt opp provisoriske toaletter, og hjelper over 10 ulike hjelpeorganisasjoner med å koordinere hjelpearbeidet på øyen. Men de ønsker ikke å bygge flyktningleirer, som gjør at de blir værende på øyen lenger enn det de trenger for å vente på papirer for å komme seg videre til Aten. I juni tok dette opp til flere uker, men med færre flyktninger og bedre rutiner er de fleste flyktningene nå ikke lenger enn 2-3 dager på Kos.
Den viktigste næringen på Kos er turisme. Etter at flyktningene kom skyllende inn på strendene har mange turister uteblitt. Noe som har gått utover levebrødet til mange av innbyggerne på Kos. Familien til en av elevene som driver en pizzarestaurant har i sommer kun hatt 10% av den omsetningen de pleier å ha.
Når vi ser tilbake på uken vår her på Kos har den vært full av kontraster. Hver morgen har vi gått forbi flyktningene på vei til skolen. På skolen har det vært fullt program med ulike foredrag og temagrupper om internettetikk. Vi har også nytt godt av bugnende greske buffeter, noe som også føles lite rettferdig med tanke på flyktningene som bor i teltene sine like ved. Vi reiser nå hjem etter en uke med mange inntrykk, både på godt og vondt.
Hilsen Mona og Tone, lærere ved Os Vidaregåande Skule