Byggjer barnehage i Moldova

Bildeserie:

Full skjerm

1 av 5

Elevane ved Os vidaregåande skule og Os gymnas har i fleire år støtta organisasjonen Hjelp Moldova, leia av osingen Hans Bjørn Bakketeig. I år har også Fusa vidaregåande skule blitt med på aksjonen.

Fredag gjennomfører elevane ved Os vgs sin aksjonsdag, kor dei tek seg ein jobb i ei bedrift eller hjå einskilde personer.

– Minimumssatsen er 400 kroner.

– I tillegg har vi fått løyve frå Os lensmannskontor til å gå med bøsser og samla inn midlar til Hjelp Moldova.

– Eg håpar osingane tek godt i mot elevane, seier elevinspektør Ann Haugland ved Os vgs.

Nærmar seg ferdigstilling

I månadsskiftet september/oktober reiste 13 elevar og lærarar frå dei tre skulene til Moldova for å sjå med sine eigne auge korleis tilstanden er i Europas fattigste land.

Det blei sterke inntrykk og dei blei einige om at årets aksjon skulle gå til å ferdigstilla tilbygget i barnehage nr. 74, eit tilbygg som har stått halvferdig i fleire år.

Lærarane frå Os vgs hjalp til må å ta kontrollmål og koma med råd om korleis byggjet burde ferdigsstillast, slik at Hjelp Moldova hadde eit best mogleg grunnlag når dei skulle henta inn tilbod for entreprenørar.

Arbeidet i barnehage nr. 74 går no framover, og tilbygget vert truleg ferdigstilt før jul.

-Alle gleder seg! Jubelen står i taket. Nybygget vert supert. Her er godt og varmt golv, tette vindauge og fine lyse vegger. Dette kan vi gjera takk vere samarbeidet med dei vidaregåande skulane, seier Hans Bjørn Bakketeig.

Sterke inntrykk

I tillegg til å vitja barnehagen fekk elevane og lærarane sjå korleis det sto til både på sjukehuset, i eit kvinnefengsel og heime hjå familiar. Midtsiden har fått elevrådsleiaren ved Fusa vgs til å oppsummera turen.

Det var et trøtt og spent reisefølge på 13 fra 3 ulike skoler, Fusa vgs, Os vgs og Os gymnas. Reisen startet klokken halv fire natt til tirsdag 30 september. Turen gikk via København og Wien til Chişinău, Moldova. På flyplassen ble vi møtt av Hans Bjørn og bussjåføren Boris som kjørte oss til hotellet der vi pakket ut baggene og hadde et infomøte om hva som var i vente.

Dag 1

Klokken var halv ti og vi står utenfor mor og barn-sykehuset i hovudstaden.

Sykehuset hadde sprekker i hele fasaden og asfalten utenfor hadde store huller i veien rett utenfor motaket. Vi ble fortalt at i starten av samarbeidet mellom Hjelp Moldova og sykehuset var gammelt medisinsk utstyr fra Norge det første de bidro med.

Vi ble guidet gjennom deler av sykehuset der vi blant annet fikk besøke langtidsavdelingen for barn, der de var med sine mødre. Bare den lille gaven vi hadde med til barna i form av bamser og klær gjorde en stor forskjell. Det var spesielt å se hvordan barna lyste opp og hvor glade både de og mødrene ble av så lite.

Etter at vi hadde vert på sykehuset stod en barnehage for synshemmede for tur. Her har Hjelp Moldova bare vert inne med hjelp til barna, vi fikk og beskjed om at mange av de en gang ikke burde vert der. Utenfor barnehagen blei borna samla for ei lita oppvisning for oss før vi gikk inn i barnehagen på ei omvisning.

Videre gikk turen til synssenteret Hjelp Moldova opprettet i 2008. Dette ble oppretta som eit gratis tilbod for å kunne hjelpe så mange som mogleg.

Der fekk vi møte noen av dei som senteret har hjulpe, blant anna Dimitri på syv år.

Dimitri trenger en lese-tv for å kunne lese, dette forstørrer opp skriften og viser det på en tv. Dimitri er no den ivrigaste gutten i klassen og har alltid hånda oppe. Og det at Dimitri får gå på ein normal skule er utrolig viktig med tanke på livet hans videre. Alt takket være lese-tven han fikk på synssenteret. Etter at Dimitri fikk lese tven brukte han og berre ein månad på å lære seg og lese.

Dag 2

Denne dagen skulle vi ut på reise. Målet var eit fengsel for kvinner, her måtte vi gjennom sikkerhetskontroll og måtte levere passet før vi fikk en omvisning av sikkerhetssjefen i fengselet.

Når vi var i fengselet fikk vi virkelig inntrykk av at de innsatte ble tatt på alvor og at dei blei godt tatt vare på. I fengselet kunne dei innsatte velge mellom å ikke jobbe, sy eller jordbruk og andre ting. Klærene de sydde var av høg kvalitet og var klær som vinterjakker til den italienske hæren og uniformer.

Det ga ganske sterke inntrykk å sjå hvordan en dame i fengselet stolt visste frem brillene sine til Hans Bjørn så snart han gikk inn døren. Dette viser virkelig hvor mye han betyr for folket i Moldova.

Etter fengselet dro vi til en familie i byen Orhei der det er 11 synshemmede, familien lider av eIn arveleg sjukdom som gjer at dei er følsom mot lys.

For meg personleg blei det ein spesiell opplevelse og komme inn i den trange stua deira, der du går en høflighetsrunde og hilser på hele familien og når eg kommer bort til lille Gabriel på eitt år og eg strekker ut armen for å hilse på han bare åpner han ut armene sine, eg ser opp på moren og får tilatelse til å løfte han opp.

Då kjem Tatiana, leiarer for synsenteret og tolk for oss og forteller meg at dette er Gabriel og han er blind.

Heime hos familien overleverte vi nokre spesielle briller, og nokre klær og i tillegg fikk vi gitt nokre penger, som for oss er småpenger, men for denne familien er dette virkelig god hjelp.

Når eg satte meg tilbake i bussen satt eg med en utrolig god, men samstundes forferdelig følelse. Den gode følelsen fordi eg nettopp hadde hjulpet. Den dårlige fordi eg følte meg så utrolig bortskjemt og egoistisk. Slike møter får deg til å se ting i et anna perspektiv.

Dag 3

Tiden for barnehage nr. 74 var kommet. Først fekk vi ein innledning fra direktøren om korleis samarbeidet mellom Hjelp Moldova starta og litt om barnehagens historie der ble det spurt om korleis lønna til dei ansatte var og det viste seg at dei som jobba med barna hadde høgare lønn enn direktøren.

Vi gjekk innom alle de fem avdelingene og fikk gleda mange små barn. I denne barnehagen storkoste mange av oss seg verkelig. Vi gikk rundt i avdelingene og hilste på alle barna så tilbrakte vi litt tid med dei og lekte med dei.

Her fikk vi også sjå kva styret i Hjelp Moldova ønska at skulene i Os og Fusa skulle samle inn penger til.

Dette var et tilbygg som skulle huse ein gymsal og eit musikkrom, men som aldri blei ferdig. Vår jobb vil bli og samle inn penger så dette bygget endelig kan ferdigstilles.

Vidare gikk turen til pedagogisk, psykologisk universitet og hostelet til studentene. På trappa stod det flotte studenter pyntet i nasjonal drakt med en lokal tradisjon. Gjestene skulle serveres brød og salt sammen med vin.

Vi deltok og i en tradisjonell dans også her fikk vi en omvisning på skolens eige museum om ein nasjonal forfatter.

Etter dette gikk vi inn på eit rom først alle samman, så berre elevane der vi hadde en uformell samtale om stort og smått. Det var ganske interesant og høre kva dei moldovske lærarstudentene hadde og si om si eiga fremtid.

Etter denne samtalen ble vi bedt på lunch i annledning teachers day. Lærerenes dag er elevenes måte og vise at de setter pris på innsatsen lærerene gjør for elevene på universitetet.

Etter at lunsjen var inntatt dro vi til hostellet elevene bodde på. Der var dei på rom med opptil tre andre og hadde ganske uhyggelige dusjer... Det var ein heilt ubeskrivelig ekkel lukt som møtte oss når vi gikk inn i dusjen.

På ein etasje var det to komfyrer på deling til alle bebuerane. Etasjene var delt inn etter kjønn. Sjølve romma såg ikke så verst ut, men resten av huset hadde en minimalistisk følelse.

Dag 4 hjemreise dag

Vi skulle ut på en roadtrip å se litt meir av Moldova. Vi drog til ein vakker innsjø, og vi var og såg på nokre statuer som tidligere var plassert midt i sentrum av hovedstaden. Etter denne fine morgenturen dro vi til en kirke i Chişinău før vi fekk eit kjapt besøk innom den årlige vinfestivalen i Moldova.

Dei tre skulane har ikkje same aksjonsdag. Fusa vidaregåande skule gjennomførte sin den 6. november, Os vgs har sin 5. desember, medan Os gymnas avsluttar aksjonen den 6. januar.