98 dager med venting

I dag er det nøyaktig 98 dager siden jeg sendte inn søknad til NAV om arbeidsavklaringspenger. Tre måneder og åtte dager. Eller tretten uker om du vil. Da jeg søkte fikk jeg beskjed om at behandlingstiden var på åtte uker.

"Helt kurant", tenkte jeg for meg selv, og prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle holde meg selv med penger de neste to månedene. For jeg forstår at de har en del å gjøre. At ting tar tid, at de har mange saker og at de mest sannsynlig er veldig overarbeidet.

Da det nærmet seg de to månedene ringte jeg for å sjekke hvordan saken min lå an. Om det manglet noe dokumentasjon, om det var noe jeg kunne gjøre for at saken skulle gå fortere og om ting gikk etter planen.

Den første telefonen til NAV gikk strålende.

Selv om det var litt etter skjema, var det ikke noe annet enn en fin opplevelse. Mannen i telefonen svarte med en nordlandsk dialekt, brukte navnet mitt flittig for å gjøre det hele mer personlig og sa at om maksimum tre knappe uker skulle jeg ha penger på konto. Jeg la på med et smil og kjente en byrde ble lettet fra skuldrene mine.

Alt gikk etter planen og jeg trengte ikke bekymre meg for at jeg skulle oppleve det som så veldig mange andre opplever i sammenheng med NAV. Jøss, så feil jeg tok.

Tre uker var omtrent gått da jeg ringte igjen. Denne gangen måtte jeg bli satt over til mitt lokale NAV kontor, for damen i telefonen kunne ikke svare på det jeg lurte på. Noe jeg synes var litt merkelig, i og med at han hyggelige jeg snakket med første gang kunne med hjertens glede fortelle meg alt jeg trengte å vite. En damestemme fortalte meg at hun kunne ikke forstå hvor jeg hadde fått den informasjonen jeg hadde fra. Hvordan han jeg snakket med for tre uker siden kunne si at jeg skulle hatt pengene allerede. For hun jeg snakket med nå var nemlig saksbehandleren min, og hun hadde sendt saken min til forvaltning dagen før. "Javel?" spurte jeg, og følte meg litt lurt. "Nå når saken din har blitt sendt til forvaltning må du belage deg på å vente tre uker fra syvende mai".

Tre uker til. Greit, ok, la gå.

Nå hadde jeg i det minste snakket med saksbehandleren min og ikke en tilfeldig person som egentlig ikke kjenner saken min. Litt irritert til sinns la jeg på, men følte igjen at jeg ble en byrde lettere og tenkte at jeg skulle klare meg disse tre ukene også.

Tre uker og en dag etter min sak var blit videresendt til forvaltning ringte jeg til NAV igjen. Hun jeg snakket med denne gangen kunne fortelle meg at på grunn av posten så hadde ikke forvaltning fått papirene mine før den tiende mai, dermed hadde de enda to dager å gå på. Jeg kjente jeg ble så ufattelig irritert. Og i og med at det var en fredag som var siste frist for de, så kunne jeg ikke bli satt over til forvaltning før mandagen etter. Enda mer venting. Enda mer feilinformasjon. Enda en telefonsamtale jeg måtte ta.

Mandagen kom. Fortsatt ingen penger på konto.

Fortsatt ingen informasjon. Jeg satte meg ned, slo nummeret, som jeg nå kan untenat, og kjente at frustrasjonen tok meg. Denne gangen, skjønner du, snakket jeg med en nordlending som ble rett og slett rystet over at jeg i det hele tatt hadde fått noen dato for når jeg skulle hatt pengene. For det første var ikke vedtaket mitt fattet, for det andre hadde tydligvis de jeg snakket med ikke noe grunnlag for å fortelle meg noe av det jeg hadde blitt fortalt. I det sekundet hadde jeg bare lyst til å hoppe igjennom røret og riste vedkommende. Videre sa han at forvaltning hadde sendt meg et brev med vedtaket mitt, så at jeg skulle ringe og "plage" de var bare ikke nødvendig.

Brevet ble sendt på fredag i forrige uke, i dag er det onsdag og fortsatt ikke noe brev. Ikke noe brev, ikke noe penger, ikke noen ting.

Det første som slår meg er hvordan NAV kan rettferdiggjøre måten de behandler mennesker på. Mennesker med ekte problemer, mennesker som er i en sånn livssituasjon at de trenger å få hjelp fra NAV. Det er jo tross alt en grunn til at man ikke klarer seg på egenhånd. Jeg synes ikke dette er spesielt festlig. Enda mindre festlig er det at man rett og slett blir løyet til. At man får høre det man "vil" høre. At man føler seg dum når man ringer til de og forteller det man er blitt fortalt, for det er jo forskjellig fra person til person tydligvis.

Jeg føler meg allerede ille til mot fordi jeg i det hele tatt er avhengig av NAV, og de gjør ikke opplevelsen stort bedre.

Jeg har hørt andre historier om NAV, men jeg trodde virkelig ikke det var så ille. Om jeg bare hadde fått riktig informasjon hele veien, så hadde saken vært helt annerledes. Men nå har de foret meg med feilaktige datoer, løfter om at ting skal skje og penger skal komme. Først og fremst er det bare helt uforståelig at de kan operere på den måten. At man ikke skal kunne stole på et såpass viktig statlig organ.

Akkurat nå tror jeg ikke på et eneste ord NAV forteller meg, for så langt har det bare vært løgn.

Er det sånn vi vil ha det? Jeg har i hvert fall fått nok, og de kan forvente seg en lang klage fra meg. Dette er uakseptabelt.

Frustrert jente